Ikke sett meg i bås,jeg vil være fri

Kanskje noen lurer på om jeg har engasjert meg i Kreftsaken,
men svaret er nei.
Når en har 20 dager på seg til å fatte at den som står en
nærmest skal forlate en for alltid,betyr det egentlig ingenting hvorfor
så lenge en vet at ingenting kan forandre den dommen.
Og om en tenker seg om - de som dør momentant i bilulykker får ikke
de 20 dagene......

I etterkant har jeg vært noen ganger med jentene på opplegg
i regi av KreftOmsorgRogaland,men synd å si sikkert
- I don`t fit in.
Jeg er realist på min hals og jeg trenger ikke terpe på sykdom
når jeg allerede har tapt?Det forandrer ingenting samme hvor
mye det snakkes om behandlingsformer og sykdomsforløp
- min mann og jentenes pappa er død.
For meg handler det om å gå videre alene sammen med jentene mine
og da hjelper det ikke å stadig "rippe opp",
måtte tenke tilbake ;huske det en ikke egentlig vil,
få tilbake bilder i tankene en egentlig var glad for å ha fortrengt.
Jeg vil heller rette fokuset mot veien fremover - være en god mamma,
fungere i en solid jobb,få hus og hjem til å fungere
- og gjøre ting jeg ikke helt kan ;)
For all del - de har fokus på å gjøre kjekke ting sammen med ungene
som har mistet foreldre i kreft,og er kjempeflinke med å arrangere
turer og kjekke aktiviteter.
Men likevel er "skyggen av sykdom" der - kommer ikke klar det.
Små,sikkert velmenende spørsmål fra mennesker jeg ellers aldri
ville ha truffet.
Mange før meg og mange etter meg mister sine enten på ene eller andre måten
og jeg vet jeg ikke er alene - det holder for meg.