Hverdagsengler

Når vi fikk vite at tiden tikket imot oss og døden var eneste utvei,
havnet vi i et slags "vakuum"- en blir så paralysert av livets blodige urettferdighet,
en vil kjempe-men må istedet hjelpesløst godta.
Jeg husker sykepleiere som nærmest matet oss,tørket våre tårer og gav oss de
klemmene vi så sårt trengte.
Det føles feil å si at vi ble tatt i mot med "åpne armer"for ingen vil havne
der vi havnet,men de gav oss den plassen vi trengte.....vi sov på besøksstua og på rommet,
og ikke en eneste gang hadde de det for travelt til å dele sin tid med oss.
De passet på oss dag og natt og gjorde sitt ytterste for at vår
vonde tid skulle bli "best mulig".
Jeg kunne aldri hatt en slik jobb og jeg beundrer dem som klarer det,
og hvor usannsynlig det enn høres var det "godt" å se deres tårer for oss
-de gråt ikke bare MED oss men FOR oss
- for jentene som skulle miste en pappa så altfor tidlig,
for meg som skulle bli enke så altfor,altfor tidlig og ikke minst
for han som løp sin siste maraton,men måtte gi tapt.
De tårene var ekte og oppi alt det vonde kommer jeg aldri
til å glemme englene jeg møtte på Haukeland <3