Surrealistisk desember del 2

Mens andre stresser med jul,er desember for meg
egentlig en måned fyllt av "merkedager"
av ulik art……noe en enten kan velge å markere eller forbigå
i stillhet.

Årsdag for både død,begravelse,bryllupsdag og fødselsdag
ligger linet opp som perler på en snor.
Dagene kommer uansett om en lukker øynene og legger seg med
hodet under puten - en kan ikke unngå dem for verden
stopper ikke opp.

Ved nærmere ettertanke har vel aldri verden min stoppet opp
mer enn den uken mellom død og begravelse
-når en havner i et ubeskrivelig vakuum og må ta avgjørelser
en ikke hadde tenkt var mulig.
Etter det har egentlig verden og livet gått en vei for meg
- videre.

Kanskje det er vissheten om at han ikke hadde ønsket
mørke og tårevåte kinn som gjør det enklere?
Eller freden?Den gode freden som kom da han ikke
lenger måtte kjempe og ha vondt.
Da vi ikke lenger måtte se han lide og forvitres dag for dag.
Den freden som sletter rynkene av smerte
og lydene av sykdom.
Døden i seg selv er egentlig fredfull,salig og befriende.

Mitt valg er å ikke dvele.
Ikke er jeg typen til det,og ikke ser jeg noe godt utav det å
begrave seg i triste tanker og såre minner.
Jeg kappspringer(!) med jentene til graven
kjøper blomster når det passer slik og går dit hver gang
jentene vil.
Jeg snakker varmt om han hver gang jentene spør
og tørker tårene når de kjenner savnet rive i hjertet.

Jeg er den som må gå videre og bre mine vinger om
skattene våre,gjøre dem sterke i en verden de så
altfor tidlig fikk kjenne kalde vinder fra.
En lærdom om at livet er ubarmhjertig og brutalt
kan synes grusomt,men også vakkert.
Så dyrbart er livet at hver dag er en gave.
Hvert smil er en visshet om at jeg har gjort noe rett
ved å reise meg og ikke dvele,
gå videre selv om føttene ikke alltid vil gå.

For meg er ikke desember stress og jul.
Min største gave er å se jentenes glede,
glimtet i øynene er alt jeg trenger å se.

Surrealistisk desember

Ingen vet hva morgendagen bringer……lev dagen idag.

Hvor surrealistisk er det ikke å dekke til barnedåp
samme dag som det er 2 år siden mannen døde?
Trodde egentlig at det skulle merkes bedre,
men under stress lar en vel ikke akkurat
følelser ta overhånd.

Snakk om å være spaltet - på den ene siden
uendelig trist for hans død og ikke minst for
jentene som vokser opp uten pappaen sin
-på den andre uendelig takknemlig for at livet
har skjenket meg kjærligheten på ny,
samt et herligt lite vesen med bollekinn og glitrende øyne.

En klok dame sa til meg i vakuumet etter begravelsen;
Se for deg livet som en svingende elv
Noen blir nødt til å hoppe av i svingene
mens andre får hoppe på
Men ikke glem at elven er ditt liv
som du må styre etter beste evne.

Forstod ikke helt hva hun mente da
men nå ser jeg det og gir dere samme tanken <3

Kjenner du deg selv slik jeg kjenner deg?

Kjenner du deg selv slik jeg kjenner deg?
Før eller siden kommer en til et punkt i livet der en tenker
etter hvorfor det har blitt som det har blitt....
Livets underfundige veier kan en ikke gjøre så mye med
men noen ganger er det vèl verdt å rote litt i skuffer og skap
og sette et spørsmålstegn med hvorfor
en tenker sånn,reagerer sånn og gjør sånn.
Vi blir preget hele livet av våre medmennesker og miljøet
vi er i - men vi kan likefremt tenke tanken
"Hvorfor det?"

I tiden etter min manns død gikk jeg til psykolog
-ja hvorfor i all verden skal jeg vel holde det hemmelig?
Er det en skam å utfordre egne tanker og tankemønster?
Dykke i dypet av seg selv og våge å møte sitt eget blikk?
Nei,for meg er det i hvertfall ikke det og den som måtte
ha noe å si på det,burde vel kanskje egentlig tatt seg en tur selv.

Jeg er utrolig fascinert over hvordan en psykolog
kan stille de rette spørsmålene,ikke gi deg noen svar
men guide deg til å finne egne svar og veier.
Kanskje var det meningen at jeg skulle stoppe opp og
tenke etter hvem jeg egentlig er og hva som betyr noe
for meg i mitt liv - uavhengig av hva andre syns er viktig
i sine liv.

For alle har vi ulik oppfatning av hva som er viktig i livet
- noen mer materialistiske enn andre,men når en skraper vekk
alle lag står vi ganske primitive og like igjen alle sammen.
Tør påstå at de fleste av oss har et ønske om å bli likt av andre,
føle at noen bryr seg og vite at noen stiller opp om livet
skulle sette krossfot på deg.
I det lange løp er det det ektefølte og primitive som stiller
sterkest - alene vil ingen stå.

Så "Kjenner du deg selv slik jeg kjenner deg?Og hvem ser du når
du møter blikket ditt?"
Tenk på det du og ha en god mandag ;)

Størst av alt.....

Hva er vel vi mennesker uten kjærlighet?
Hvor tomt ville det ikke være å gå gjennom livet uten
en følelse av å være glad i noen?

SpiralSpinn

Har du noen gang tenkt over hvordan du tenker tankene dine?
Det har jeg!
Siden jeg var liten har jeg hatt en livlig fantasi og et hode fullt
av tanker og idèer.
Ikke alltid like lett for andre å holde følge,men så er det vel
kanskje ikke meningen alltid heller?!

Mine tanker går i spiraler....ja jeg skriver flertall for det er
flere spiraler på engang som noen ganger streifer borti
hverandre og lager enda en spiral.
For meg blir det feil å bruke "tankerekker" for mine tanker
går ikke fint på rekke bortover - de hopper,svever og danser
rundt i spiraler ;)

Bare for å gjøre det hele enda mer innviklet(eller jeg velger å
se det som spennende) har jeg synestesi
http://no.wikipedia.org/wiki/Synestesi
så bare tenk dere den virrvarren jeg går rundt med i hodet???!!!

Add some music - jeg har tekster fra sanger som svirrer i sin
egen spiral,kjempeirriterende når jeg kanskje bare har en linje
jeg har lagret.......feks "your honesty is killing me"
Hvem @$"* sang den da???!!!


Ha en svirrendes god helg!

Idag er det 1 1/2 år siden mannen min og jentenes pappa døde  <3

Livet går videre,men for alltid bærer vi med oss arr i hjertet og minner i sinn.
Det vonde falmer med dagene,og de gode minnene overskygger de grå.....

1 år og 4051 visninger

Det har gått 365 dager siden jeg begynte med bloggen og
på den tiden har det blitt 4051 visninger
 - WOW sier jeg bare!
Jeg skriver jo ikke noen "rosablogg" akkurat,
heller om livets harde realiteter og veien videre
når alt føles håpløst.

For 1 år siden kunne jeg aldri se for meg at jeg skulle finne
gleden over livet igjen,lykken i hverdagen,smilet som når øynene
og sommerfuglene som blafrer i magen.

Men så sitter jeg her da - med en vilter frøken i magen
- 3 måneder til termin,
to smilende,våryre frøkner som gleder seg til å bli storesøstre,
to hunder som ligger og nyter maisolen,
og ikke minst en nydelig kjæreste som gir meg den tryggheten
og kjærligheten jeg trenger <3

Livet er jammen underfundig og en ting er sikkert ;
aldri ta ting for gitt.
Nyt dagene,øyeblikkene og opplevelsene
og ta vare på dem i hjertet.
Si det du har på hjertet,
i morgen kan det være for sent.

Livet er nå <3

Det er lov å elske

Hvordan våge å elske igjen?
Hvordan våge å åpne sitt hjerte og sette alt på spill?

Ja,hvordan kan en det når en faktisk har gjort det før
og mistet sitt alt?

Når mannen min døde hadde jeg ingen tanke om at
jeg kom til å finne noen ny mann og bli forelsket i.
Mitt lodd i livet var å være en god mamma for de
to jentene våre og vise dem at det er lov å leve
selv om pappa er i himmelen.

Gjennom mørkeste vinter,vår og sommer viste jeg dem
at livet går videre - det er lov å smile,det er lov å le,
det er lov å leve.
Det er ingens skyld at pappa er i himmelen,
det er sånt livet er noen ganger.
Faktisk er det det som er selve livet
- ingen overlever og ingen vet når våre
dager er talte.

Kanskje det er det største lærdommen oppi det
hele - vær takknemlig for de dagene du får
og lev livet etter hjertet.

Ja,for med sommeren på hell og høstvindene
i tretoppene kom kjærligheten seilende min vei.
Virvlende i hjertet og brusende i blod
- du verden så herligt å LEVE!
For er det noen gang en kjenner at en virkelig LEVER
er det når en ubetinget kan elske et annet menneske
og finne trygghet og ro i den kjærligheten.

Vakker og vågal - ja,det er kjærligheten!
Det å våge å satse med hjertet på spill
-en utfordring i seg selv,
gir den fineste gevinst som finnes
-ekte kjærlighet <3

Elsker deg, JO <3

Sang

De som kjenner meg godt vet at jeg ikke snakker så mye om følelser.
Som person er jeg privat av meg og det er slett ikke alt jeg deler med alle.
Når livet ble som det ble er jeg evig takknemlig for at jeg har musikken
-tror nok jeg har tatt ut mye der og grått mine tårer til sanger som rører
hjertet mitt.
En av sangene jeg på sett og vis har unngått å høre det siste året og vel så det,
er den som ble sunget i begravelsen av Ingebjørg Andrea Vik <3

Idag våget jeg endelig å høre den igjen - nydelig sang og tekst som for alltid kommer
til å bety noe spesielt,men idag kunne jeg høre den uten å felle en tåre....
Livet går virkelig videre....... <3

Vår

En ny vår i emning....prøvende solstråler over glissent land.
En ny vår med kul på magen,en god hånd å holde i,
sprudlende småjenter og våryre hunder.
En ny vår - en jeg aldri trodde skulle komme når verden
raste i grus rundt meg og jeg stod ribbet og barbent tilbake,
usikker på hvilken vei jeg skulle gå og redd for å se mitt eget speilbilde.

Forrige vår plukket jeg bitene sammen,pusslet meg selv på nytt
med nye hjørnebiter.
Bet tennene sammen og fant styrke nok til å se meg selv i speilet,
rette ryggen og gå gjennom glasskår.
Den veien er ikke lett å gå,men for hvert steg blir en sterkere
og tåler mer smerte.
For hvert steg finner en troen på livet - at det finnes en mening med det.

En ny vår,med den forrige i minnet
- vel vitende om at det alltid finnes håp for dem som våger.

Bagasje

Noen ganger skulle jeg ønske at den bagasjen

jeg bærer med meg,kunne settes igjen og glemmes.

Ikke noe gjør så vondt i mitt hjerte som å se mine

barns tårer når savnet etter pappaen blir for stort.

Den hjelpesløsheten er uendelig vond og tung å bære.

Sår i hjerte og sinn kan ikke fikses med Prinsesseplaster.....

"Tider skal komme
tider skal henrulle
slekt skal følge slekters gang
......."

Med jul og nyttårsfeiringen vèl overstått,
kan en møte det nye året med nytt blikk,
nytt håp og nytt liv.
2013 blir et spennende år for i magen
gjemmer det seg en Julibaby <3

Hvem skulle vel trodd det for et år siden?
Ikke jeg og sikkert ikke mange av mine
nærmeste heller.
Men så er det nå engang slik at
livet faktisk går videre,
og hvorfor ikke våge å tro,å håpe og å elske?