Surrealistisk desember del 2

Mens andre stresser med jul,er desember for meg
egentlig en måned fyllt av "merkedager"
av ulik art……noe en enten kan velge å markere eller forbigå
i stillhet.

Årsdag for både død,begravelse,bryllupsdag og fødselsdag
ligger linet opp som perler på en snor.
Dagene kommer uansett om en lukker øynene og legger seg med
hodet under puten - en kan ikke unngå dem for verden
stopper ikke opp.

Ved nærmere ettertanke har vel aldri verden min stoppet opp
mer enn den uken mellom død og begravelse
-når en havner i et ubeskrivelig vakuum og må ta avgjørelser
en ikke hadde tenkt var mulig.
Etter det har egentlig verden og livet gått en vei for meg
- videre.

Kanskje det er vissheten om at han ikke hadde ønsket
mørke og tårevåte kinn som gjør det enklere?
Eller freden?Den gode freden som kom da han ikke
lenger måtte kjempe og ha vondt.
Da vi ikke lenger måtte se han lide og forvitres dag for dag.
Den freden som sletter rynkene av smerte
og lydene av sykdom.
Døden i seg selv er egentlig fredfull,salig og befriende.

Mitt valg er å ikke dvele.
Ikke er jeg typen til det,og ikke ser jeg noe godt utav det å
begrave seg i triste tanker og såre minner.
Jeg kappspringer(!) med jentene til graven
kjøper blomster når det passer slik og går dit hver gang
jentene vil.
Jeg snakker varmt om han hver gang jentene spør
og tørker tårene når de kjenner savnet rive i hjertet.

Jeg er den som må gå videre og bre mine vinger om
skattene våre,gjøre dem sterke i en verden de så
altfor tidlig fikk kjenne kalde vinder fra.
En lærdom om at livet er ubarmhjertig og brutalt
kan synes grusomt,men også vakkert.
Så dyrbart er livet at hver dag er en gave.
Hvert smil er en visshet om at jeg har gjort noe rett
ved å reise meg og ikke dvele,
gå videre selv om føttene ikke alltid vil gå.

For meg er ikke desember stress og jul.
Min største gave er å se jentenes glede,
glimtet i øynene er alt jeg trenger å se.