Ikke sett meg i bås,jeg vil være fri

Kanskje noen lurer på om jeg har engasjert meg i Kreftsaken,
men svaret er nei.
Når en har 20 dager på seg til å fatte at den som står en
nærmest skal forlate en for alltid,betyr det egentlig ingenting hvorfor
så lenge en vet at ingenting kan forandre den dommen.
Og om en tenker seg om - de som dør momentant i bilulykker får ikke
de 20 dagene......

I etterkant har jeg vært noen ganger med jentene på opplegg
i regi av KreftOmsorgRogaland,men synd å si sikkert
- I don`t fit in.
Jeg er realist på min hals og jeg trenger ikke terpe på sykdom
når jeg allerede har tapt?Det forandrer ingenting samme hvor
mye det snakkes om behandlingsformer og sykdomsforløp
- min mann og jentenes pappa er død.
For meg handler det om å gå videre alene sammen med jentene mine
og da hjelper det ikke å stadig "rippe opp",
måtte tenke tilbake ;huske det en ikke egentlig vil,
få tilbake bilder i tankene en egentlig var glad for å ha fortrengt.
Jeg vil heller rette fokuset mot veien fremover - være en god mamma,
fungere i en solid jobb,få hus og hjem til å fungere
- og gjøre ting jeg ikke helt kan ;)
For all del - de har fokus på å gjøre kjekke ting sammen med ungene
som har mistet foreldre i kreft,og er kjempeflinke med å arrangere
turer og kjekke aktiviteter.
Men likevel er "skyggen av sykdom" der - kommer ikke klar det.
Små,sikkert velmenende spørsmål fra mennesker jeg ellers aldri
ville ha truffet.
Mange før meg og mange etter meg mister sine enten på ene eller andre måten
og jeg vet jeg ikke er alene - det holder for meg.

Vinter - Vår -Sommer - og nå Høst...

Snart skriver vi september og høsten kommer for fullt.
Med den kommer også siste årstid i det første året ETTER.
Merkelig å registrere at jeg ikke er så opptatt av datoer og tid
lengre.....time fades away.....
Det er vel noe i det de sier om at det første året er verst,men
når det er unnagjort vet en at en kan klare det meste.

Mange tenker kanskje at mørke høst-og vinterkvelder må
være det verste,men ikke tenk det før du står oppi det selv.
Sommerbarn som jeg er elsker jeg sol og lange,lyse kvelder,
og det er vel kanskje der jeg merker det mest at det ikke er
som før - venner og familie klarer ikke å dekke opp det
tomrommet.
Så kanskje likegreit at sommeren 2012
sparte på solskinnsdagene og de lyse kveldene?

Når høststormene raser og regnet pisker vinduene,
skal jeg kroe meg i sofaen og vite at jeg KAN.

So - who am I ?

Aldri har vel en bursdag smakt så "bittersøtt"
..... å runde 34 år,enke og mamma til to håpefulle.
For det er jo det jeg er - sagt med få,men dekkende ord.

Når en havner oppi en situasjon som det jeg gjorde
- blir livet som en kjenner det-det trygge,
røsket opp og virvlet rundt i et kaos jeg ikke unner noen.
En må ta valg en aldri kunne innbille seg å måtte ta,
og tenke tanker en absolutt ikke vil ha.

Men når vakuumet letter og ting rundt en roer seg,
og hverdagen så smått begynner å ta form
da står en der med det uendelige spørsmålet
-hvem er så jeg og hva står jeg for?

Selvsagt kan jo det spørsmålet dukke opp uansett,
men når en står ribbet tilbake og må finne veien
å gå videre alene - da står det spørsmålet
ganske så krystallklart.

Vet du hvem du er.....??

Hverdagsengler

Når vi fikk vite at tiden tikket imot oss og døden var eneste utvei,
havnet vi i et slags "vakuum"- en blir så paralysert av livets blodige urettferdighet,
en vil kjempe-men må istedet hjelpesløst godta.
Jeg husker sykepleiere som nærmest matet oss,tørket våre tårer og gav oss de
klemmene vi så sårt trengte.
Det føles feil å si at vi ble tatt i mot med "åpne armer"for ingen vil havne
der vi havnet,men de gav oss den plassen vi trengte.....vi sov på besøksstua og på rommet,
og ikke en eneste gang hadde de det for travelt til å dele sin tid med oss.
De passet på oss dag og natt og gjorde sitt ytterste for at vår
vonde tid skulle bli "best mulig".
Jeg kunne aldri hatt en slik jobb og jeg beundrer dem som klarer det,
og hvor usannsynlig det enn høres var det "godt" å se deres tårer for oss
-de gråt ikke bare MED oss men FOR oss
- for jentene som skulle miste en pappa så altfor tidlig,
for meg som skulle bli enke så altfor,altfor tidlig og ikke minst
for han som løp sin siste maraton,men måtte gi tapt.
De tårene var ekte og oppi alt det vonde kommer jeg aldri
til å glemme englene jeg møtte på Haukeland <3

Du herlige ferietid.....eller kanskje ikke?

Du herlige ferietid.....eller kanskje ikke?
Før var ferie forbundet med ekstra tid til
å være en familie,gjøre kjekke ting sammen
og gjerne reise til nye steder
....denne sommeren er det fortsatt det,
men vi er en mindre....
og kanskje merkes det ekstra godt
når dagene mangler hverdagsrutinene.
Godt med fri,men ikke godt likevel...
Savner deg,mannen min <3