Kjenner du deg selv slik jeg kjenner deg?

Kjenner du deg selv slik jeg kjenner deg?
Før eller siden kommer en til et punkt i livet der en tenker
etter hvorfor det har blitt som det har blitt....
Livets underfundige veier kan en ikke gjøre så mye med
men noen ganger er det vèl verdt å rote litt i skuffer og skap
og sette et spørsmålstegn med hvorfor
en tenker sånn,reagerer sånn og gjør sånn.
Vi blir preget hele livet av våre medmennesker og miljøet
vi er i - men vi kan likefremt tenke tanken
"Hvorfor det?"

I tiden etter min manns død gikk jeg til psykolog
-ja hvorfor i all verden skal jeg vel holde det hemmelig?
Er det en skam å utfordre egne tanker og tankemønster?
Dykke i dypet av seg selv og våge å møte sitt eget blikk?
Nei,for meg er det i hvertfall ikke det og den som måtte
ha noe å si på det,burde vel kanskje egentlig tatt seg en tur selv.

Jeg er utrolig fascinert over hvordan en psykolog
kan stille de rette spørsmålene,ikke gi deg noen svar
men guide deg til å finne egne svar og veier.
Kanskje var det meningen at jeg skulle stoppe opp og
tenke etter hvem jeg egentlig er og hva som betyr noe
for meg i mitt liv - uavhengig av hva andre syns er viktig
i sine liv.

For alle har vi ulik oppfatning av hva som er viktig i livet
- noen mer materialistiske enn andre,men når en skraper vekk
alle lag står vi ganske primitive og like igjen alle sammen.
Tør påstå at de fleste av oss har et ønske om å bli likt av andre,
føle at noen bryr seg og vite at noen stiller opp om livet
skulle sette krossfot på deg.
I det lange løp er det det ektefølte og primitive som stiller
sterkest - alene vil ingen stå.

Så "Kjenner du deg selv slik jeg kjenner deg?Og hvem ser du når
du møter blikket ditt?"
Tenk på det du og ha en god mandag ;)

Størst av alt.....

Hva er vel vi mennesker uten kjærlighet?
Hvor tomt ville det ikke være å gå gjennom livet uten
en følelse av å være glad i noen?